Norsk dragon fra 1700 tallet

Kilde: Wikipedia

Det var nøyaktig 10 år og 2 dager siden åpningen av den nyryddede og merkede delen av «Dragonvegen», som gikk mellom Hamar og Kongsvinger. Mellom Nord-Odals delet og Odals verk ble det ryddet, hengt opp blå klosser og satt opp oppslagstavler. Denne gangen deltok bare 6 personer, og det skyldes trolig regnværet.  Men det ga seg etter hvert, og regntøyet kunne legges i ryggsekkene.

Vi begav oss sørover fra tunet i Nedre Slåstadbråten, og etter ei stund var det ikke mye å se til veien. Kvister og greiner skjulte en del av de blå klossene, og noen fant vi på bakken.  Det er hugget tømmer flere steder, og ny vegetasjon er vokst opp. Spesielt i den nordre delen trengs det rydding og merking.

Ole Sverre fortalte om dyregraver for både elg og ulv. Slike var det tidligere flere av i området. Elggravene hadde gjerne tømrede innvendige vegger. Ei elggrav hadde stor verdi, og den var plassert i et tråkk der elgen ferdes. Det var viktig at dyret ble fanget levende for kjøttets skyld. Ulvegravene var runde med åte tredd nedpå en spiss stake i midten av grava. Flere spisse staker var gjerne plassert rundt åtet. Ulven som var til plage, var det om å gjøre og drepe. Pelsen ble tatt vare på, mens kroppen trolig ble brukt til ny åte.

Vi passerte Ilbråtaila, Steinbekken og Storbråtaila, der dragonene og fastboende fant godt drikkevatn. Skoklefallsmyra, beliggende ovafor Sætern, hadde Ole Sverre hørt om tidlig, men hvor var myra? Det viste seg at den er blitt tørrlagt etter grøfting, og framstår ikke lenger som ei myr. For lenge sida stakk en hest til skogs under onna i Sætern. Den var trolig blitt skremt. Hesten mistet skoklet ved myra, og stedet fikk navn etter hendelsen. Skokler ble brukt blant annet foran plog og harv. De var lette og snu med fordi tverrtreet, som redskapen var festet til ikke satt fast i vinkel med dragene. Det hang sammen ved hjelp av kjetting/hemper. Skoklefallsdagen den 3. juni var en kjent merkedag før i tida. Da skulle våronna være unnagjort.

Sulten meldte seg etter hvert hos enkelte, og vi fant hver vår tue, stubbe eller stein å sitte på like nedafor Storbråtaila.  Maten smaker aldri bedre enn på tur i skogen- Bare hjortelusflua forstyrret idyllen. Eneste lyden vi hørte var sus av bilene langs Storsjøvegen, som går ikke så langt unna, nede i lia. Vi ruslet videre forbi gamle husmannsplasser, hytter og nye bolighus. Blåbæra var overmodne, mens tyttebærtuvene lyste røde og fristende.  På grønn, fin mose vokste det uhorvelige mengder av hvit små sopp, ikke større enn en liten tommelfingernegl. Det så nesten ut som blomster.

På slutten av turen var Dragonvegen tydeligere og i synlig bruk. Utsikten over Storsjøen kunne nytes da vi stoppet opp litt og så oss rundt.  Etter ca. 4 timer var vi framme ved Elgsgrova, der to av oss hadde parkert. De som hadde kjørt til utgangspunktet fikk skyss til bilene sine. Takk for en fin tur!

Reidun S. Opsahl